av håpløs | april 15, 2010  

Deprimert?

Nå skal ikke jeg bli altfor negativ her, men jeg må bare skrive litt. Jeg kan ikke love noe sammenhengende, godt skrevet innlegg her(ikke det at denne bloggen har vært arena for fantastisk skribleri tifligere heller), heller bare litt tankespinn.

Grunnen til at jeg skriver er at jeg er deprimert, eller jeg vet ikke, jeg er kanskje deprimert. Jeg har kanskje vært deprimert i mange år, og nå lurer jeg på om jeg bør snakke med noen.

Hva jeg er vet jeg ikke helt. Jeg prøver å overbevise meg om at sånn jeg har det, det er normalt, og kanskje er det det? Jeg har det jo bra, eller hvertfall greit nok, og det er vel der jeg begynner å lure, for er det normalt slik jeg har det?

Jeg må si jeg har blitt en god skuespiller,  jeg er god på å overbevise meg selv! Da er det kanskje bra jeg har en venn som gjør det han kan for at de han bryr seg om har det bra, jeg må bare prøve å være like oppmerksom selv. Jeg vet ikke hva det er, men når jeg snakker med han trenger jeg på en måte ikke late som, det er som om han bare vet alt før.

Saken er nemlig at jeg av og til går rundt og lurer på om jeg holder på bryte sammen. Jeg går rundt og har det kjempebra. Jeg kan vel si at de siste halvannet året/årene er den beste tida på ganske lenge! Likevel er det noe som er feil. Jeg går rundt og er liksom glad og fornøyd, det er det jeg sier til meg selv og alle andre, og jeg tror det også. Så er det det jeg lurer på da, er det normalt å aldri være helt glad? Uansett hva som skjer, om det er noe du gleder deg til, eller noe som du mener er gøy er det noe som alltid ligger bakerst, som vil frem. Dess bedre jeg har det og dess mer uthvilt jeg er, dess mer er det bortgjemt, men det er der. Og jo mer sliten jeg er, jo vanskeligere er det å holde det unna. Da har jeg en tendens til å prøve å skygge over det med å gjøre andre ting, være sosial, jobbe mye med studiene el.l, noe som igjen gjør meg mer sliten, og så er jeg plutselig fanga i en ond sirkel. Og det er i sånne perioder jeg lurer på om jeg er iferd med å bryte sammen.

Det var også i en sånn periode han vennen min klarte å ta meg på et eller annet og få meg til å fortelle. Det var han som lurte på hvor lenge jeg hadde vært deprimert, ikke om jeg var det, men hvor lenge jeg hadde vært det! Jeg hadde kanskje såvidt streifa borti tanken, men slått det fra meg, feid det bort med en dum unskyldning, men da han sa det da var det som om noe løsna. Om ikke annet fikk det tårene til å trille og for å være ærlig tror jeg det redda meg fra en nesten-kollaps.

Om jeg er deprimert vet jeg ikke, men hvordan det nå henger sammen er det forferdelig slitsomt.

Jeg kan ikke huske sist jeg virkelig hadde lyst til noe. Stort sett “har jeg lyst til” det jeg mener at det forventes at jeg har lyst til, og en veldig sjelden gang er jeg uthvilt og det virker ikke som et ork å gjøre noe. Mitt energinivå går nemlig fra – til 0, er jeg veldig, veldig heldig kryper jeg kanskje såvidt over på plussida. Dette er fryktelig slitsomt, og de ytterst få gangene jeg er på plussida er det som om verden er en annen. Uhyret som ligger og gnager på sjela er der fremdeles, men da er det så mye å ta av at det ikke betyr noe.

Så er spørsmålet da, er det normalt slik jeg har det? Burde jeg snakke med noen? Og hva er poenget? Jeg har hørt at det ikke akkurat er enkelt å slippe til hos psykolog, og er det riktig av meg, som egentlig har det greit og fungerer godt å ta plassen fra noen andre? På den andre sida, hvis det er sånn at det er deprimert jeg er hadde det kanskje vært greit å snakka med noen? Kanskje funnet ut hva jeg burde gjøre for å kunne fortsette å fungere? Skal jeg gjennomføre et tungt masterstudie kan jeg kanskje ikke gå rundt å håpe at jeg klarer å gjøre noe når det virkelig gjelder?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av håpløs | april 4, 2010  

Medlem av nettby eller lignende?

Er du medlem av nettsamfunn som nettby eller lignende? Vil du bruke steder som dette til å komme i kontakt med nye mennesker? Da vil jeg be deg, vær litt orginal! Om du ikke kan komme opp med den mest originale åpningsfrasen er ikke det så farlig, men du må ha noe som gjør deg litt spennende.

Greit nok, jeg har kanskje ikke den mest spennende profilen der jeg, men jeg oppretta den mest for morroskyld. Klikker meg hit og dit og sniker litt på andre folk sine profiler, og det er egentlig derfor jeg er der.

Dette utgangspunktet gjør meg kanskje ekstra kresen på hvilke meldinger jeg gidder å svare på, men uansett hvilke hensikter jeg hadde hatt, hadde ikke de meldingene jeg har fått, fått meg i fyr og flamme. Med unntak av meldingene fra en person har de vært av typen: “hei”, “hei, hva gjør du på?” og “hei, hvordan har du det?”, de fra den siste personen gav meg bare en ekkel følelse. Det er ingenting i disse meldingene som gjør at avsenderen gjør seg bemerka, som sier noe som helst om avsenderen, og velter det inn en del slike meldinger blir hvertfall jeg ganske lei.

Så til deg der ute som har lyst å oppnå kontakt på nettet, gi litt mer av deg selv! Helst skriv noe om hvorfor du valgte å skrive(”hei, du er søt” tells ikke) til nettopp denne personen. Og jeg kan ikke snakke for flere enn meg selv, men min oppfatning er at det blir veldig rart når noen jeg aldri har snakka med spør hvordan jeg har det i en melding på nett…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av håpløs | mars 17, 2010  

Å ta initiativ

Etter et helt liv som den som dilter etter har jeg nå begynt å ta initiativ, endelig kan jeg kanskje si. Det var vel da jeg innså at skal noe bli gjort må du gjøre det sjøl.

Det er bra å ta initiativ, men grusomt skummelt skal jeg si dere! For en så uerfaren initiativtaker som meg er det et himla organiseringsstyr, trolig fordi jeg henger meg opp i alt. Vil den det, og den det? Og hvem skal inviteres, hvem skal ikke? Hvem går isammen, og ikke minst, hvem har jeg lyst å få med? Og oppi alt dette har jeg utvida omgangskretsen min noe voldsomt, så for å ikke misste noen må jeg passe på å få tid til alle.

Så var det dette med å gjennomføre det da. Ikke nok med at jeg har blitt flinkere til å ta initiativet, men plutselig har jeg blitt den som finner på ting, og et samlingspunkt for noen, og da må jeg jo leve opp til dette, og avtaler vi å gjøre noe står det plutselig på meg om det blir gjennomført!  En fin utfordring.

Så da får vi se da, om jeg klarer det denne gangen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av håpløs | mars 14, 2010  

Meningen med livet

Ja, hva er egentlig meningen med livet?

Sånn som jeg har det nå lever jeg fra dag til dag. Hva som skjer neste uke, neste måned og for ikke å snakke om neste år klarer jeg ikke å forholde meg til.

Joda, jeg vet at neste uke har jeg eksamen, om en måned er jeg i gang for fullt etter påskeferien, både sosialt og faglig, og til neste år sitter jeg antagelig her jeg sitter nå og utsetter jobbing med en innlevering eller hjemmeeksamen. Såpass kan jeg si, men hvorfor?

Lenge har vært missunnelig på de som vet hva de vil, de som brenner for noe og som jobber mot et mål. Det å ha en motivasjon utover å innfri forventningene til de rundt meg er noe jeg savner.  Jeg er en person som må jobbe en del med stoffet for å få til ting, jeg er ikke av dem som tar ting med en gang, og for da å gå ut av videregående med over 5 i snitt uten motivasjon var slitsomt. Jeg skjønner jo nå at jeg brukte et halvt år før jeg en gang orka tanken på videre utdannelse.

Fremdeles er jeg ute motivasjon, jeg vet ikke hva jeg vil. Joda, jeg trives med det jeg holder på med, fagene er så som så foreløpig, men mennesken jeg har møtt er fantastiske, og etterhvert blir det bedre med fagene også, håper jeg hvertfall. For hva kan jeg vel si? Jeg aner ikke hvilken retning jeg vil at bacheleren min skal ta, og enda mindre masteren.

Jeg har valgt et en bacheler(forhåpentligvia master etterhvert) som får de fleste til å sperre øynene imponert opp, fordi det regnes som et tungt og vanskelig fag. Hva tenkte jeg på? Hvordan skal jeg jobbe meggjennom fem år med tunge fag uten egentlig å vita hva jeg vil?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av håpløs | februar 26, 2010  

Sunt og godt!

I dag har jeg, for første gang i mitt liv, lagd suppe selv, såpass fra bunnen av som jeg orker en fredagskveld og det bare er meg som skal ha(dvs, brukte grønnsaksbuljong for å få litt mer smak).

Egentlig er jeg ganske fornøyd, den ble ikke helt 100% vellykka(bare 99,99), men den var supergod og rask og lage. Sunt er det også, og enda sunnere om man ikke gjør samme feil som meg .

God helg alle sammen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av håpløs | februar 22, 2010  

Mandag!

Ja, det er mandag i dag, ikke akkurat min favorittdag.

Hva som er med mandag som er så ille? Hovedsaklig lenge til neste helg. Denne mandagen dro også noen jeg har hatt besøk av, så følte meg plutselig fryktelig ensom også!

Så i dag klager jeg litt, bare kjeft på meg, kanskje det er et spark bak er det jeg trenger. Jeg er jo ikke ensom, ikke egentlig, og har jeg ikke en kjæreste er det for øyeblikket min egen feil, det er jeg som ikke våger meg ut på sjekkemarkedet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av håpløs | februar 18, 2010  

Hvordan beholde en venn?

Jeg har et lite problem, jeg klarer ikke å beholde vennene mine. Ikke fordi de ikke vil være venner med meg(håper jeg da hvertfall), men jeg har en tendens til å bli lei.

Alle mennesker har noe ved seg som ikke bare er bra, ingen er perfekte, og jeg er veldig flink til å se disse feilene.

Finner jeg noen jeg virkelig kommer overens med, er vi ofte ganske mye sammen, og det er kjempehyggelig så lenge jeg har overskudd til det. Men så kommer de dagene da jeg er litt sliten, og plutselig tåler jeg ikke trynet på disse som jeg har sett minst et par ganger i uka det siste året, og da er løpet kjørt!

For selv om jeg da kommer ovenpå igjen er det gjort. Plutselig blir disse til masete, irrierende mennesker med en oppførsel jeg noen uker tidligere likte ved dem!

Hun jeg tror jeg vil kunne kalle min beste venn for tida, har plutselig blitt slik, og jeg hater det, men vet ikke hva jeg kan gjøre. Nå reiser hun “heldigvis” bort for ei stund, og kanskje det hjelper å savne selskapet?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av håpløs | februar 16, 2010  

Skinnklær, here I come!

Ja, hvertfall midlertidig da. Det er egentlig ikke store greiene, det er jo bare prøving det er snakk om, men likevel. Som jente som ikke er helt komfortabel med kroppen sin er det ikke helt fristende å skulle prøve ei bukse i en størrelse som kansje såvidt passet. I tillegg er eieren av buksa en forholdsvis tynn gutt, som jeg egentlig ikke skjønner hvordan kan bruke den buksestørrelsen.

Og så er det snakk om skinn her, ikke det helt letteste å få på seg.

Egentlig fikk jeg overtalt han han til: du skal bruke en dag først, men tenkte ikke på at den dagen kunne være i morgen.

Så nå skal jeg ikke være pyse, og han skal få viljen sin. Så får vi se hvordan dette går..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av håpløs | februar 15, 2010  

Jeg er savna!

Jeg sitter å prater med en venn på msn, og med dama hans, jeg tror de savner meg! Har sittet oppe hale natta før og prata med dem, både før og etter at de ble sammen, og jeg tror det er sånn det er bare, men lenge siden sist nå. Tydeligvis litt for lenge, for nå sitter de vel med hver sin lap-top på fanget og prater med meg(ikke abre det da, men blandt annet), og det er litt morsomt=)

Og som sagt, tror de saner meg litt;)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av håpløs | februar 14, 2010  

Kjære Mamma!

Til min kjære mamma!

Tusen takk for at du er den du er, og alt du har gjort for meg! Ja, det er tider da jeg rett og slett får nok, men det hender ikke så ofte, hvertfall ikke nå etter at jeg har flytta.

Det er nok av ting som kunne blitt gjort annerledes opp igjennom årene, men alt i alt synes jeg du har klart deg bra, og jeg ville ikke hatt en annen mamma for alt i verden! Å bare kunne ringe deg og bare prate hvis det er noe, eller ikke er noe, veier nesten opp for alle de ettermiddagene vi hadde med en kopp te eller kaffe det siste året jeg bodde hjemme, og de gangene jeg er hjemme på besøk.

Gratulerer med morsdagen, en god og varm klem på avstand! Kunne ønske jeg var hos deg i dag=)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00